Sparta Sarpsborg – klubben hele saken kretser om

«Sparta» i denne saken er den juridiske enheten IL Sparta Ishockey Elite, laget som spiller i øverste divisjon, og som er underlagt forbundets klubblisens og handlingsplan. Ved siden av ligger breddeklubben IHK Sparta Sarpsborg, og frem til 2020 var driften delvis lagt i aksjeselskapet Sparta Sport AS, som ble avviklet med et tap på 4,8 millioner kroner.

Skillet er ikke en formalitet. Det avgjør hvilket regnskap forbundet og kommunen vurderer, hvem som hefter for gjeld, og hvor pengene flyttes. Rollene og selskapsstrukturen (hvem som sitter hvor, og hvem som også er klubbens kreditorer) er gjennomgått for seg.

En aktørside som bare teller minustall, ville bomme på halve bildet. Sparta er mer enn et regnskap. Klubben driver bredde- og ungdomsidrett gjennom skøyte- og hockeyskolen, fyller Sparta Amfi på kampdager og bærer en stor del av byens selvbilde – «Hockeytown» er ikke en floskel i Sarpsborg. Klubbens eget slagord er «en av oss», og gjennom «En av oss»-fondet og andre sosiale tiltak – fra besøk på sykehuset (over 400 barn i sesongen 2024/25) til anti-mobbing i alle byens 5. klasser, julaften for dem som ellers er alene og gratis hockeyskole for vanskeligstilte – har den en rolle langt utenfor isen. En kommentator i Sarpsborg Arbeiderblad har beskrevet klubben som «folkets lag» og «en markant sosial aktør» i distriktet, og treffer noe mange sarpinger kjenner igjen.

Klubben selv setter dette først. I et debattinnlegg argumenterer daglig leder Henning Svendsen for at en eliteklubb ikke skal måles som en bedrift:

Og lokalsamfunnet svarer. Da klubben var på sitt tøffeste vinteren 2025, ble det arrangert støttekonsert, lokale givere stilte opp, og innsamlinger som «Sparta mot Toppen» hentet inn millioner. Klubben har også tilbudt å overta drifts- og renholdsoppgaver i de kommunale ishallene – et reelt bidrag til byens idrettsanlegg, men også en vei til lavere leie.

Her ligger sakens vanskeligste spørsmål, og det fortjener å stilles ærlig: når en klubb betyr så mye for en by, hvor går grensen for hva fellesskapet skal dekke? Det samme argumentet – at Sparta er for viktig til å la gå under – er det som gjør at hver krise kan ende som en offentlig regning. De samme politikerne som reddet klubben i 2025 var «sterkt kritisk til måten klubben blir drevet på», kommunedirektøren har advart om at en privat næringsdrivende ville fått avslag, og ett parti ville gjøre redningen om til et lån i stedet for en gave. Og samfunnsarbeidet var ikke i seg selv nok til å løsne mer penger: kommunedirektøren ser positivt på satsingene, men noterte at «Sarpsborg 08 har lignende satsinger», og kunne derfor ikke anbefale Sparta et høyere tilskudd enn fotballklubben. Betydningen er reell. Spørsmålet er om den er blitt et argument som aldri kan ta slutt.

Klubben gikk i null eller pluss på driften enkelte år, men egenkapitalen har vært negativ sammenhengende siden 2020. I 2024-regnskapet måtte klubben ta inn en feilperiodisering på 3,8 millioner, kostnader som hørte hjemme i tidligere år, og som hadde latt de foregående årene se bedre ut enn de var. Revisor har samtidig pekt på usikkerhet om fortsatt drift.

Tallene i sin helhet – egenkapitalutviklingen, kassekreditten, gaveinntektene og det ansvarlige lånet – er gjennomgått post for post på egne sider. Klubben over år har vært avhengig av at noen utenfra fyller hullet.

Både redningen og satsingen hviler delvis på penger offentligheten ikke kan spore. Anonyme bidragsytere ble presentert uten oppfølgingsspørsmål da gullprosjektet ble lansert. Det ansvarlige lånet står i regnskapet uten navngitte kreditorer, kun «flere långivere med ulike nedbetalingsplaner». Og långiveren bak lånet på 3,5 millioner, som utløste poengtrekket i 2026, er ikke offentlig kjent.

Ingenting av dette er i seg selv ulovlig. Men to spørsmål blir hengende. Hvorfor stiller ingen, verken forbundet, kommunen eller lokalavisa, spørsmål ved hvem som låner klubben millioner og skyter inn kapital? Og hvorfor vil giverne og långiverne være anonyme i en klubb som ellers snakker varmt om åpenhet og fellesskap? Anonymitet fjerner offentlighetens mulighet til å se hvem som har en økonomisk interesse i, og dermed mulig innflytelse over, en klubb fellesskapet stadig redder.

Men det dypeste problemet er ikke juridisk, det er etisk. Et idrettslag eies ikke av investorer. Det eies av medlemmene, og på årsmøtet er det medlemmene som bestemmer hvordan klubben skal bruke pengene sine. Anonyme penger bringer en innflytelse som sitter utenfor den linja: en velgjører ingen kjenner, kan ingen heller stille til ansvar. NFF-president Lise Klaveness har pekt på det samme, generelt om den som bidrar tungt til en klubb:

Anonymiteten gjør nettopp den påvirkningen usynlig. At dette er en reell problemstilling, og ikke noe vi finner på, vises ved at Norges idrettsforbund i 2021 opprettet et eget etisk råd for gråsonene rundt økonomi og åpenhet.

Norsk idrett har vært her før. Da SK Brann hentet Daniel Braaten på en ettårskontrakt, ble hele lønna hans dekket av en anonym bergenser, en «supporter som ikke vil ha oppmerksomhet», som klubben selv forklarte det. Ikke engang spilleren visste hvem som betalte. Saken ble stående som et skoleeksempel i debatten om at hemmelige pengekilder i idretten er et problem i seg selv, uansett om noe galt har skjedd. Spørsmålet den gangen er det samme som her: når et lag som fellesskapet er med på å finansiere, lener seg på penger ingen får se opphavet til, hvem er det da som egentlig har en hånd på rattet?

Det er ikke i seg selv et regelbrudd at en velgjører sitter i styret. Men styrelederen leder klubbens registrerte generalpartner, og idrettens valgbarhetsregel sier at den med en økonomisk særinteresse over 1G i laget ikke er valgbar til styret i det hele tatt. I Vålerenga Ishockey ble en slik kobling mellom økonomisk binding og styreverv regnet som uforenlig med klubbens egne regler, og supporterne tvang spørsmålet fram. I Sparta er det aldri stilt, selv om de samme navnene går igjen på tvers av styre, generalpartner og gullprosjekt-selskapet.

Det gjentakende trekket ved klubbens økonomi er en sløyfe: en krise melder seg, kommunen eller en velgjører trår til, og kort etter kommer en ny offensiv satsing, som om krisen var løst. Sarpsborg kommune har grepet inn med åtte rednings- eller lettelsestiltak siden 2006. Høsten 2025, mens egenkapitalen fortsatt var dypt negativ, lanserte klubben gullprosjektet til 21 millioner.

Klubben har vært trukket poeng to ganger (foran sesongen 2023/24 og foran 2026/27), begge ganger knyttet til egenkapitalkravet og det ansvarlige lånet i forbundets klubblisensreglement. Den første gangen kom dokumentasjonen for sent; den andre gangen var innholdet i låneavtalen feil. Samme paragraf, to ulike snubletråder.

Et gjennomgående trekk i klubbens møte med kritikk er at det offentlige budskapet og de dokumenterte tallene spriker. Tre eksempler er nok til å se mønsteret.

Daglig leder har gjentatt at Sparta «betaler mest halleie av alle eliteserieklubber». Kommunens egen sammenligning i saksframlegg PS 73/25 plasserer klubben tredje rimeligst av seks. Ved poengtrekket i 2026 het det at forbundet straffet klubben før svarfristen var ute. Forbundets protokoller viser at klubben var varslet i god tid, med endelig frist 15. mars. Og snuoperasjonen som ble framholdt for 2025, et overskudd på 305 000 kroner, måles mot et 2024-resultat som var kunstig tynget av engangskorrigeringen på 3,8 millioner, slik at den reelle driftsforbedringen er mindre enn den framstilles.

Et graveprosjekt skylder dem det omtaler en reell sjanse til å svare. Før publisering samlet graveprosjektet funnene i konkrete spørsmål og sendte dem skriftlig til styreleder og daglig leder, med svarfrist 18. juni 2026. Temaene spenner fra feilperiodiseringen og det ansvarlige lånet til habiliteten, pantsettingen og gullprosjektets framdrift.

Sparta betyr noe. Lidenskapen på tribunen, ungene på isen, en by som kjenner seg igjen i blått og hvitt. Ingenting i dette graveprosjektet rokker ved det.

Men en klubb som år etter år henter gjeldsslette, ekstratilskudd og redningspakker fra fellesskapets kasse, lever på tillit. Den tilliten hviler på åpenhet: om hvor pengene kommer fra, om hvem som sitter på begge sider av bordet, og om hva planen er den dagen kommunen ikke lenger kan eller vil redde.

Så langt er svaret stillhet. Spørsmålene ligger åpent, dokumentasjonen likeså. Resten får leseren vurdere selv.