Hvem betaler prisen?

Det er lett å lese Spartas økonomi som klubbens eget problem. Men en klubb som holdes flytende av fellesskapets penger, fordeler regningen utover. Noen merker den i kommunebudsjettet, noen i en ubetalt faktura, noen i en skatteinngang som uteblir. Her er noen av dem.

For å forstå hvorfor regningen havner der den gjør, må man se hvordan klubben er organisert. Sparta driver i to spor. Idrettslaget er den ideelle kjernen, den som mottar kommunal støtte, gjeldsslette og bortfall av kampavgift, og som bærer det vedvarende underskuddet. Ved siden av ligger et eget aksjeselskap, opprettet for den sportslige storsatsingen, der målet er å hente 32 millioner kroner til elitelaget.

Det er denne todelingen som fordeler regningen. Tapet blir liggende i den ideelle delen, der fellesskapet trår til for å hindre konkurs. Ambisjonen, og pengene som skal finansiere den, legges i selskapet, et stykke unna de kreditorene idrettslaget allerede skylder. I Brønnøysundregistrene er det dokumentert at spillere og ledelse selv sitter i styret for dette selskapet, en konstruksjon som skiller seg fra hvordan sammenlignbare norske eliteklubber har organisert sine satsingsselskaper.

Dette er ingen påstand om at modellen er ulovlig, eller at den er bygd for å lure noen. Men virkningen er verdt å se nøkternt: fellesskapet bærer nedsiden, mens oppsiden bygges der fellesskapets kreditorer ikke uten videre når den. Det er kjernen i hvorfor de neste fem bærer en kostnad.

Idrettsanlegg i Norge finansieres i stor grad av fellesskapet: gjennom kommunebudsjetter, spillemidler og statlig momskompensasjon. At kommunen eier og driver en ishall, er i seg selv ikke kontroversielt. Det kontroversielle er hva det koster, og hvor lenge.

Kommunens egne saksdokumenter dokumenterer en lang linje. Mer enn 60 millioner kroner er investert i Sparta Amfi siden 2012. I 2024 alene var kommunens netto kostnad på hallen 10,7 millioner. Klubbene betaler rundt en tredel av hva en time i hallen faktisk koster: selvkost er omtrent 4 300 kroner timen, mens klubbene betaler langt mindre. På toppen kommer en gjeldsslette på 600 000 kroner i 2025 og en kampavgift som ble fjernet helt med virkning fra 1.1.2025.

Poenget er ikke at fellesskapet aldri skal støtte idrett. Det er at støtten her har gått, gjentatte ganger, til å dekke et underskudd kommunen selv sier en privat aktør ikke ville fått dekket. Forskjellen mellom en investering og en redningsaksjon er at den siste gjentar seg.

Mønsteret er ikke unikt for Sarpsborg. Professor i idrettsøkonomi Harry Arne Solberg ved NTNU har pekt på svenske Helsingborg, som etter en sportslig opptur kjøpte spillere og skrudde opp ambisjonene: «klubben var på randen av konkurs. Kommunen måtte til slutt redde Helsingborg», sa han til TV 2. Når ambisjonene vokser raskere enn inntektene, er det ofte fellesskapet som blir sittende med regningen.

Når en klubb mangler likviditet, er det ikke bare kommunen som venter på penger. Det er også de små leverandørene, de som har levert en tjeneste og sendt en faktura.

4. november 2025 gikk en leverandør med et krav på 19 841 kroner helt til namsmannen. Utlegget som ble tatt, gjaldt ikke utstyr eller varelager, men klubbens bankinnskudd direkte. To kontoer er listet som utleggsobjekt. For et beløp som utgjør under én promille av klubbens omsetning, måtte altså en kreditor be staten gripe inn i kontoene for å få oppgjør. På proff.no lå det samtidig flere registrerte inkassokrav.

Det som gjør dette mer enn en enkelt ubetalt regning, er sammenfallet. Mens småleverandører måtte til namsmannen for fem- og firesifrede beløp, lanserte klubben en privat satsing med mål om å hente 32 millioner kroner til elitelaget. Det reiser et rimelig spørsmål: hvem står først i køen når klubben prioriterer?

Noen av pengene en klubb håndterer, er aldri egentlig dens egne. Skattetrekk er ansattes skatt, trukket fra lønna for å sendes videre til staten. Merverdiavgift er statens andel av et salg, krevd inn fra kunden. Begge skal holdes adskilt og videresendes.

Kommunens saksframlegg PS 104/24 dokumenterer at Sparta i 2023 ikke behandlet skattetrekksmidler i samsvar med skattebetalingsloven, et avvik kommunedirektøren omtaler som «alvorlige avvik», og som revisor fulgte opp med et nummerert brev. Klubben har i tillegg hatt skyldig merverdiavgift i størrelsesorden 1,2 millioner kroner. Det er penger trukket fra ansatte og kunder som ikke nådde fram dit de skulle, da de skulle.

Skattetrekket fra forrige punkt har et ansikt: de ansatte. Det er deres egne penger, trukket fra lønna. Når midlene ikke holdes adskilt slik loven krever, er det de ansatte som bærer risikoen for at trekket ikke er sikret.

De bar også en mer direkte kostnad. I november 2024 permitterte Sparta hele administrasjonen. Det er den posten som er lettest å overse, fordi den sjelden står som en egen linje i regnskapet. Men det er mennesker som mister inntekt når likviditeten svikter. De som var lojale nok til å jobbe for klubben, sto nærmest da den ikke klarte forpliktelsene sine.

Her er vi forsiktige, fordi det er forskjell på å dokumentere en bekymring og å bevise en fortrengning. Vi vet at kommunens midler og hallens kapasitet er begrensede goder, og at det som bindes opp i å holde eliten flytende, i prinsippet er ressurser som ellers kunne gått andre steder i idretten.

Men bekymringen deles av flere. Da kommunen samlet brukerne av Sparta Amfi til møte, ba breddeklubbene om det jordnære: nok istid, større garderober, en egen jentegarderobe, et styrkerom. Idrettslagets egen ønskeliste for hallen sto på noe ganske annet – losjer, restaurant, et mediesenter. Og idrettsrådet, som taler for hele den organiserte idretten i byen, pekte selv på at hockeyen alt er blant de best dekkede idrettene på halltid, mens store breddeidretter ligger langt bak. En ny storsatsing på is ville gå ut over de andre, advarte rådet.

Dette er likevel prioriteringer og advarsler, ikke et bevis for at et konkret breddetilbud er borte. Derfor slår vi det fortsatt ikke fast. Vi stiller heller spørsmålet åpent: når en kommune bruker over ti millioner i året på én hall og gjentatte ganger ettergir gjeld til eliteklubben som bruker den, hva er da igjen til de mange lagene som ikke har en daglig leder til å forhandle med politikerne? Det er et spørsmål kommunestyret er bedre rustet til å svare på enn vi er.

Det finnes en kostnad til som ikke står i noe kommunebudsjett: den som oppstår når pressen ikke gjør jobben sin. Pressens samfunnsoppdrag er å sette et kritisk søkelys på hvordan makt utøves og hvordan fellesskapets midler forvaltes. Det er den mekanismen som gjør at en by kan stille sine egne institusjoner til ansvar.

I dekningen av Sparta-økonomien har den funksjonen i stor grad uteblitt. Lokalavisa dekket hver krise da den oppsto, men koblet dem aldri, og rettet sin skarpeste kritikk mot forbundet som håndhevet reglene framfor mot klubben som ikke nådde dem. Bare et fåtall av sakene var kritiske. Når den som står nærmest til å granske, lar være, er prisen at alt det andre på denne siden – subsidiene, de ubetalte fakturaene, avvikene – får fortsette uimotsagt.

Leseren betaler da dobbelt: én gang som skattebetaler, og én gang ved ikke å bli fortalt. Et lokalsamfunn uten en presse som ser helheten, mister sitt fremste redskap for å vite hva som skjer med egne penger. Hele denne gjennomgangen er, på sett og vis, regningen for den uteblitte dekningen.

Den siste kostnaden lar seg ikke telle. Et lokalsamfunn hviler på en stilltiende forventning om at reglene gjelder likt. At en bedrift som ikke betaler skattetrekket sitt, får en reaksjon. At den som skylder husleie, ikke uten videre får den ettergitt. At den som skal kontrollere, er uavhengig av den som kontrolleres.

Når en klubb gjennom et tiår ser ut til å bli møtt med mildere vilkår enn andre ville fått – av kommunen, av forbundet, av lokalavisa – er det ikke bare klubbens økonomi som er på spill. Det er tilliten til at systemene rundt den faktisk virker likt for alle. Den tilliten er vanskeligere å bygge opp igjen enn en hvilken som helst egenkapital.