Dobbeltspillet

Sparta ble ilagt poengtrekk to ganger i løpet av tre sesonger: i 2023 (for sesongen 2023/24) og i 2026 (for sesongen 2026/27). Begge gangene fulgte SA det samme mønsteret: daglig leder Henning Svendsen fikk meddele at han var «sjokkert» og at straffen var «urettferdig». Forbundets side ble berørt i noen setninger. Det viktigste i «sjokket» var ikke selve poengtrekket. Det var at mediene nå fikk vite det Svendsen allerede hadde visst i månedsvis.

I artikkelen om det første poengtrekket (SA, april 2023) het det at Sparta hadde «reagert kraftig» og at Svendsen mente straffen var «unødvendig, altfor streng og urettferdig». Tittelen som ble stående på nyhetsartikkelen dagen etter: «Hockeyforbundet – vi legger oss flate.» NIHF-president Tage Pettersen beklaget kommunikasjonsformen, ikke sanksjonen. Skillet ble ikke trukket av SA.

En kritisk detalj forsvant da den første sanksjonen kom: Sparta hadde fått fire år på å rette opp egenkapitalen, ett mer enn den opprinnelige handlingsplanens frist. De nådde kravet likevel ikke. Forbundsstyrets protokoller viser skriftlige varsler i god tid forut for begge sanksjonene. At Svendsen presenterte seg som overrasket i begge tilfeller, var i seg selv nyhetsverdig.

NIHFs åpne styreprotokoller, som dokumenterer skriftlige varsler, purringer og frister måneder i forveien, er ikke synlige i én eneste av SA-artiklene om sanksjonene. Ikke i 2023, og ikke i 2026. Forbundsledere som Tage Pettersen og Lise Torgersen sier i SA-spaltene at varsler ble gitt og at klubben fikk beskjed «i god tid». SA henter aldri ut protokollene selv og holder dokumentene opp mot klubbledelsens framstilling. Det er ikke en mangel på tilgang. Protokollene ligger åpent på hockey.no. KLUs brev til daglig leder 14.12.2022, Svendsens svar 20.12.2022, ny skriftlig frist 18.01.2023, forbundsstyrets konklusjon 25.05.2023 om at klubben «har hatt tilstrekkelig informasjon og kjennskap til hva som kreves»: alt sammen er nedfelt og offentlig. Ingenting av det er gjengitt i SAs dekning. En partisk avsender og en ukritisk journalist produserer nesten identiske artikler. Det er poenget.

Artikkelen som kalte NIHFs ledere «paragrafryttere på jakt etter ofre» ble signert Petter Kalnes. Han er ikke en ekstern kommentator eller en fotballmann med spalte. Kalnes har lang fartstid i sarpsborgjournalistikken: han begynte som femtenåring i Dagbladet Sarpen på 1980-tallet, har vært ansatt i SA i to omganger – først fra 1990, så sammenhengende siden 2004 – og ble nyhetsredaktør med sportsansvar 1. januar 2012. Få i Norge kjenner Sparta-dekningen bedre. Det er nettopp derfor kommentarene hans veier så tungt – og derfor fraværet av kritiske spørsmål i dem er så talende.

En nyhetsredaktør er den personen som setter den redaksjonelle dagsordenen: hva som dekkes, hvilken vinkel som velges, og hvilke saker som prioriteres. Når nyhetsredaktøren setter sin signatur på en personlig angrepsartikkel mot forbundet som har ilagt Spartas daglig leder en sanksjon, er det ikke utelukkende én journalists mening. Det er et redaksjonelt valg.

Over syv år har Kalnes skrevet syv kommentarer om Sparta. Gjennomgangstemaet går igjen: Sparta er et lag som fortjener bedre kår, bedre hall, mer kommunal støtte, og som ikke fortjener sanksjoner. I ingen av kommentarene rettes kritikken mot klubbledelsens egne disposisjoner. Når økonomien drøftes, forklares den med eksterne forhold: dyrtid, kommunale leievilkår, forbundets håndhevelse.

Den ene tallstørrelsen i analysen er verdt et blikk: av 104 SA-redaksjonelle artikler om Sparta er bare 11 prosent kritiske. Nær halvparten, 49 prosent, er positive, og 40 prosent er nøytrale. For ordens skyld: 11 prosent er ikke lavt målt mot norske lokalmedier generelt – en undersøkelse fra Nord universitet av 6 574 lokalavissaker fant at bare fem av hundre er kritisk vinklet. Forskeren bak studien, Birgit Røe Mathisen ved Nord universitet, peker samtidig på noe: «Det er betraktelig mer kritisk journalistikk på områder som har stor samfunnsviktig betydning, slik som politikk og næringsliv, enn sport og lokale arrangement.» Nettopp der ligger Spartas dekning, i sporten, der det kritiske blikket er svakest.

Det påfallende ligger i konteksten: dette er ikke en hvilken som helst klubb, men en som over et tiår har hatt negativ egenkapital, gjentatte revisorforbehold, offentlig pålagte redningsplaner og to poengtrekk. Og det mest påfallende er hva den kritiske dekningen ikke inneholder: ingen SA-journalist har stilt det systematiske spørsmålet om hvorfor de samme problemene gjentar seg.

I 2019 var forklaringen teknisk: en endring i periodisering av inntekter og et nytt regnskapssystem, sa styret under Vatvedt, mens revisor flagget «ikke tilfredsstillende rutiner» rundt nettopp periodiseringen. Samme type forklaring kom igjen under Svendsen i 2024, nå som «dårlige kontrollrutiner», fra mannen som ble ansatt nettopp for å rydde opp. Det er ikke to historier, men én og samme, med en ny aktør i rollen som problemløser som selv ender opp med det samme problemet.

Én ting fant man ikke, og det skal også sies: noe systematisk mønster der positive saker legges ut rett i forkant av dårlige nyheter. I materialet kommer de positive sakene oftere som respons etter krisene – en donasjonshistorie tre dager etter permitteringene, takknemlighetssaker uken etter redningspakken. De to tilfellene som skiller seg ut, står på egne ben og er omtalt der de hører hjemme: gullsatsingen som ble lansert tre dager etter at namsfogden tinglyste utleggspant, og klyngen av positive saker mellom 11. og 20. mars 2026, fem uker før poengtrekket.

Det finnes unntak, og de er konsentrert. Av de elleve kritiske SA-artiklene står Johnny Helgesen for åtte, Mats Duan for to og Pål Andre Karlsen for én. Helgesen er den mest sammenhengende: han har gjentatte ganger sitert kommunens egne utredninger og navngitt mønstre, fra skattetrekksbruddet våren 2019 til den historiske gjennomgangen «40 år med redningsoperasjoner» (24.09.2024) og kjempeunderskuddet-saken (16.01.2025). Duans to kom da SA i 2023 etterprøvde Spartas påstand om at poengtrekket var anket og fikk bekreftet fra Idrettsforbundet at ingen ankesak fantes, og i det direkte intervjuet med Svendsen om inkassokrav og restskatt 17.01.2025. Karlsens sak om Sparta-økonomien i 2019 er den ellevte. Resten av redaksjonen, inkludert nyhetsredaktøren, opererer i en annen tone.

Artikkelen ble skrevet uten at journalisten sjekket NIHFs protokoller. Det faktiske grunnlaget for angrepet, at Sparta ble straffet uten forvarsel midt i en snuoperasjon, stemmer ikke med det protokollene viser. Sparta hadde fire år på å rette opp egenkapitalen. De nådde kravet likevel ikke.

Like interessant er Kalnes’ kommentar fra november 2024, der han forsvarer SA sin hockeydekning midt i en artikkel om Spartas krise: «Det skrives nok!» skriver han, og hevder at SA ikke har «noe å skjemmes for». Det er en uvanlig påstand å fremsette i en sakstekst om en klubbs akutte økonomiproblemer. Og det er nyhetsredaktøren som fremsetter den.

I november 2025 publiserte Kalnes sin siste kommentar om Sparta. Tittelen sa det meste: «Snuoperasjonen er like fantastisk som den er kjærkommen.» Han hyller et prosjekt der man har sikret 21 millioner kroner til et sportslig satsingsprosjekt med mål om NM-gull i 2028.

Midtveis i kommentaren stiller Kalnes seg selv spørsmålet: «Men hvem betaler?» Svaret er at man ikke vet hvem alle bidragsyterne er, og at ryktene har svirret. Og så: «De fleste bryr seg om én ting: At Sparta igjen har et lag som kan vinne ‘bøtta’. Hvem som betaler, er egentlig likegyldig.»

Dette er nyhetsredaktørens egen vurdering, skrevet to uker etter at Spartas årsregnskap for 2024 ble offentlig tilgjengelig med revisorvarsel om videre drift og 4,6 millioner i underskudd. Kommunen hadde nettopp ettergitt gjeld for å unngå konkurs. NIHFs ankesak om det nye poengtrekket var fremdeles ikke avgjort.

En journalist ville stilt spørsmål. Hvem er de anonyme bidragsyterne? Hva er den juridiske strukturen i prosjektet, når Svendsen selv oppgir at «verken revisor eller regnskapsfører er helt ferdig med å tenke på det»? Hvordan henger dette prosjektet sammen med en klubb som ikke har klart å betale husleia?

Kalnes stiller ingen av disse spørsmålene. I stedet konkluderer han med at spørsmålet om hvem som finansierer et 32-millioners prosjekt er «egentlig likegyldig». Men er det virkelig likegyldig? Det er verdt å spørre tilbake.

Sparta er ikke et privat aksjeselskap uten tilknytning til fellesskapet. I samme periode har kommunen ettergitt gjeld for å unngå konkurs. Kampavgiften er redusert etter direkte lobbying. Leievilkårene for Sparta Amfi, en kommunalt eid hall, er gjenstand for pågående forhandlinger. Fellesskapets penger er involvert. Hvis det er uklart hvem som finansierer «gullprosjektet» og bidragsyterne ønsker å forbli anonyme, er spørsmålene om habilitet og interessekonflikter alt annet enn uviktige. Noen av de samme personene som sitter i Spartas styre og ledelse, har direkte interesse av at kommunen fortsetter å støtte klubben. Om noen av de anonyme giverne er de samme som lobber politikerne, vet vi ikke. Det er nøyaktig det slags spørsmål en avis burde stille.

Scenariene er ikke usannsynlige: Er gullprosjektet strukturert i et eget AS nettopp for å holde ny gjeld adskilt fra den ordinære driften, og i så fall på bekostning av de kreditorene klubben allerede skylder penger? Finansieres prosjektet på en måte som reelt sett beskytter ledelsen mot videre innsyn? Er noen av de anonyme bidragsyterne kommersielle aktører med interesser overfor kommunen? Det er en nyhetsredaktørs jobb å stille disse spørsmålene. Ikke å avfeie dem som «egentlig likegyldig».

Samme avis. Samme periode. Den ene saken får «ellevilt». Den andre nevnes i én setning, og forklares av Svendsen som en «engangspost».

Kontrasten er ikke unik for november 2025, men et mønster som gjentar seg gjennom hele dekningen. I mars 2020 forteller Svendsen SA at han trenger to millioner kroner for å rydde opp i «den tunge ryggsekken», og journalisten videreformidler det som en fremtidsrettet sak uten å spørre hva som skapte ryggsekken i første omgang. I 2023 er det poengtrekk og sjokk. I 2024 er det krise og forståelse. I 2025 er det gullprosjekt og «ellevilt».

Debatten i en avis skal gi stemme til ulike syn. Det forutsetter at redaksjonen skiller tydelig mellom hvem som taler og i hvilken rolle. I SA løser det seg ikke alltid slik for Sparta-sakene.

To år før styremedlem Lars Roll Erichsens innlegg (gjengitt under) hadde SA publisert et lignende leserbrev fra en annen klubbtilknyttet skribent. 4. november 2022, fem måneder før det første poengtrekket, kom Spartas assistenttrener Sten Gunnar Jørgensens leserbrev «Sparta – mye mer enn tre poeng» (Jørgensen ble styremedlem i klubben senere, i 2025).

To år senere kom Erichsen: samme mønster, samme tema.

Det er ikke kritikkverdig at SA publiserte Erichsens debattinnlegg. Han identifiserte seg selv som styremedlem, og sjangermerkingen ga leseren signal om at dette var meningsstoff, ikke nyhet. Det er hva debattspalten er til for: at folk med interesser kan ytre seg under eget navn.

Det kritikkverdige er hvordan SAs samlede dekning av Sparta-økonomien i samme periode ble vektet. Innlegget kom to dager etter Johnny Helgesens grundige historiske reportasje «40 år med kommunale redningsoperasjoner» (24.09.2024), en nøktern dokumentasjon av Spartas langvarige avhengighet av kommunal velvilje. Helgesen leverte den redaksjonelle saksdekningen. Etter det dominerte meningsstoff fra Sparta-talspersoner debatten: Erichsens innlegg her, og nyhetsredaktør Kalnes’ kommentar i november. Da kommunens egen sammenligningstabell forelå et halvt år senere (PS 73/25, juni 2025), ble den ikke holdt opp mot Erichsens «en av de dyreste i hockeyligaen»-påstand i en oppfølgingssak. Erichsens utsagn ble stående uimotsagt fra SAs egen redaksjon.

To måneder etter Erichsens innlegg fikk SA et debattinnlegg av motsatt karakter: utenfra og kritisk.

Da kjempeunderskuddet ble kjent i januar 2025, kom to kritiske saker på to dager. Først Helgesens nyhetsartikkel om kjempeunderskuddet (16.01.2025). Dagen etter, 17.01.2025, kom en Mats Duan-sak under tittelen «Sparta-sjefen: Alvorlig økonomisk situasjon, men vi kan snu dette». Duan stilte direkte spørsmål om de seks inkassokravene som lå registrert på proff.no, om skyldig moms på 1,2 millioner, om hvorfor feilperiodiseringen oppsto, og om hvordan klubben skulle håndtere likviditeten. Det er det skarpeste intervjuet med Sparta-ledelsen i analyseperioden, og SA fortjener kreditt for at det ble laget.

Samme dag, 17. januar 2025, publiserte Henning Svendsen et eget tilsvar på sparta.no. Tilsvaret parerte begge SA-sakene samtidig. Det kom på klubbens egen plattform fordi Helgesens sak fulgte opp kommunale vedtak og saksframlegg, en saksgenre som etter Vær Varsom-plakaten ikke krever samtidig imøtegåelse. Svendsen valgte likevel å svare. I tilsvaret framer han 3,8-millioners feilperiodiseringen som «engangspost» og argumenterer for at situasjonen er under kontroll.

Duan stilte spørsmålene. Svendsen svarte. Men på flere punkter står svaret i kontrast til det offentlig dokumentasjon viser:

Det journalistisk interessante er ikke at SA stilte spørsmålene, men at svarene fikk stå uten oppfølgingssak. Halleie-påstanden ble dokumentert motbevist fem måneder senere, men en retur-sak som koblet de to ble aldri laget.

Karakteristikken «engangspost» holder ikke. En feilperiodisering på 3,8 millioner kroner er ikke en regnskapsmessig bagatell. Det er bokføring i feil regnskapsår i et omfang som utløste poengtrekk fra NIHF og sanksjonerte hele sportsprosjektet. Å kalle det en «engangspost» er å begrepsliggjøre bort noe som Forbundsstyret vurderte som alvorlig nok til å straffe og gi klubben et potensielt omdømmetap.

Tilsvar publisert på klubbens egen plattform har ingen redaksjonell kontroll. SA viderebrakte hovedpoengene i en oppfølgingssak uten å holde dem opp mot saksdokumentene som var primærkilden. Det er en redaksjonell vurdering, ikke en plikt, å la et tilsvar stå uimotsagt når faktagrunnlaget peker en annen vei.

Ingen av kildene som etterlyses i denne analysen er konfidensielle. Alle dokumentene er åpne: NIHFs protokoller, Brønnøysundregistrene, årsregnskapene, kommunale saksdokumenter. Hullene i dekningen skyldes ikke mangel på tilgjengelig informasjon. De handler om hva man velger å spørre om.

I mai 2026 ble Sarpsborg Arbeiderblad kontaktet direkte med spørsmål om redaksjonens kildekritikk, dekning av poengtrekkene og det manglende skillet mellom redningspakker og gullprosjekt. Spørsmålene var basert utelukkende på offentlig tilgjengelig dokumentasjon: protokoller, årsregnskaper, kommunale saksdokumenter.

Henvendelsen ble gjort anonymt, av samme grunn som hele graveprosjektet er anonymt: de tette båndene i en liten by som Sarpsborg gjør det nødvendig.

Tilsvarsretten i Vær Varsom-plakaten regulerer formelt sett redaktørstyrte medier som er medlem av Norsk Presseforbund, ikke en anonym henvendelse til en avis. Det er et korrekt poeng, og det ble akseptert.

Men det endrer ikke det som ble spurt om. Dokumentasjonen finnes. Protokollene er åpne. Spørsmålene er konkrete. Bernt Lyngstad er redaktøren i avisa som daglig krever åpenhet og svar fra makta i Sarpsborg.

Spørsmålene som ble stilt handler ikke om hvem som stiller dem. De handler om journalistisk metode: sjekker SA NIHFs protokoller? Etterprøver SA Svendsens påstander? Hvordan vektes redaksjonell saksdekning mot meningsstoff fra Sparta-talspersoner i samme periode? Hvem bestemte at «hvem som betaler er egentlig likegyldig»?

Ingen av disse spørsmålene krever at avsenderens identitet er kjent.

Det finnes et mønster i SAs dekning som strekker seg utover enkeltartikler og utelatte spørsmål. SA gransker sjelden Spartas ledelse i nyhetsdekningen. På kommentarplass er det regulatoren som har fått den skarpe kritikken.

Norges Ishockeyforbund er den regulatoren som er satt til å sikre at norske toppklubber driver forsvarlig økonomi. Når NIHF ilegger Sparta poengtrekk, er det fordi klubben etter dokumenterte varsler ikke har klart å møte kravene i sin egen handlingsplan. Det er regulatorens jobb. Men nyhetsredaktøren velger å rette angrepet mot regulatoren. Forbundets ledere kalles «paragrafryttere på jakt etter ofre». Sanksjonen beskrives som «amatørskap satt i system». I neste kommentar forsvares Spartas ledelse mot kritikk: dyrtiden er skyld i underskuddene, ikke ledelsens prioriteringer.

Spørsmålet som melder seg er om SA har innrettet sin kritiske oppmerksomhet i feil retning – mot dem som håndhever reglene, snarere enn mot dem som har brutt dem.

Det er også verdt å spørre seg hvilken rolle «Hockeytown»-narrativet spiller. SA har i ti år presentert Sparta som byens sjel, dens stolthet og identitetsmarkør. Når politikerne i Formannskapet skal ta stilling til gjeldsettergivelse eller lavere kampavgift, møter de ikke bare en søknad fra en idrettsklubb. De møter den følelsesmessige rammen avisa har bygd. Og avisa spør aldri om denne rammen er reell, eller om den i praksis er det politiske presset som sikrer at skattebetalernes penger fortsetter å strømme inn.

I juni 2019 skrev SA at Sparta hadde levert et underskudd på 1,9 millioner kroner for 2018. Årsaken? «Endring i periodisering av inntekter»: 1,4 millioner var blitt ført over fra ett regnskapsår til neste. I tillegg hadde et nytt regnskapssystem kostet uventet mye. Revisor tok forbehold om fortsatt drift. Kemneren mente det var «meget stor sannsynlighet» for at grunnlaget for fortsatt drift ikke var til stede.

Styreleder Ole Chr. Vatvedt beroliget: «Dette er ikke mer dramatisk enn det har vært tidligere.» SA refererte forklaringen uten å sjekke den mot revisorens forbehold.

Seks år senere, i Spartas årsregnskap for 2024, dukker samme ord opp igjen: «feilperiodisering.» Nå gjelder det 3,8 millioner kroner i kostnader fra 2021, 2022 og 2023, bokført samlet i feil regnskapsår. Samme tekniske begrep. Samme ledelse. Klubbens andre poengtrekk.

SA koblet aldri de to episodene. Men det er en detalj som gjør koblingen enda skarpere: det var ikke bare begrepet som gjenoppsto. Det var personen.

Svendsen var ikke en tilskuer til den første episoden. Han satt i styret til Sparta Sport AS gjennom hele perioden med negativ egenkapital, og bekreftet personlig 2018-regnskapet, det samme regnskapet der revisor eksplisitt flagget «ikke tilfredsstillende rutiner og intern kontroll for periodisering av salgsinntekter». 22. juni 2019 ble han registrert som daglig leder i IL Sparta Ishockey Elite. Fra oktober 2019 til februar 2020 var han parallelt også daglig leder i Sport AS, frem til selskapet ble avviklet. SA presenterte ham som mannen som skulle rydde opp.

Tre spørsmål SA aldri stilte: Hva konkret ble gjort for å bedre rutinene mellom 2019 og 2022? Hvilke rutiner sviktet denne gangen, og var de de samme? Og da Svendsen i 2025 annonserte et «økonomiråd» som ny løsning på rutinesvikten, hvem sitter der, og er de uavhengige av Sparta? Svendsens og Vatvedts svar både i 2019 og 2025 fulgte samme retoriske mønster: teknisk forklaring, ingen tilskrivning av ansvar, løfte om opprydding. SA lot fortellingen stå uimotsagt begge ganger.

Det er ikke bare periodiseringen som gjentar seg, det er hele fortellerstrukturen. I desember 2019 fikk Sparta kampavgiften halvert etter lobbyvirksomhet. SA kalte det en «stor julegave». Svendsen hadde avvist den første reduksjonen som utilstrekkelig, og fått viljen sin. Bakgrunnen: Sparta var midt i NIHFs handlingsplan med formell frist om å gjenoppbygge egenkapitalen innen 31. desember 2021. SA nevnte ikke handlingsplanen i gaveartikkelen.

I mars 2020 ba Svendsen eksplisitt om 2 millioner kroner for å rydde opp i «den tunge ryggsekken». SA dekket dette som en fremtidsrettet sak om ambisjoner og nytt fundament. Ryggsekken han ville kvitte seg med i 2020 var den samme ryggsekken Vatvedt hadde kalt «ikke dramatisk» i 2019. SA koblet dem aldri.

Mønsteret er konsistent: hver krise behandles som en ny hendelse. Hver ny lovet opprydding er en fersk start. Leseren får aldri sett tidslinjen i sammenheng: at det er den samme klubbledelsen, med de samme grunnleggende problemene, som ber om de samme unnskyldningene på nytt.

Det er én viktig presisering. Helgesens artikkel «40 år med kommunale redningsoperasjoner» (24.09.2024) er ett tilfelle der SA faktisk koblet historikken. Den setter dagens situasjon inn i en lang linje av kommunale tiltak. Men koblingen mellom de to feilperiodiserings-episodene, 2018 under Vatvedt og 2024 under Svendsen, er ikke trukket i Helgesens artikkel eller i andre SA-saker som denne gjennomgangen har funnet. Helgesens arbeid viste at avisa kan gjøre koblingen når den vil. Det reiser spørsmålet om hvorfor andre koblinger ikke ble fulgt opp av redaksjonen ellers.