Sarpsborg Arbeiderblad – avisa som fulgte Sparta gjennom hele krisa

Legg redaktørrekka i Sarpsborg Arbeiderblad ved siden av ledelsen i Sparta, år for år, og en påfallende forskjell trer fram. Klubben har byttet daglig leder, lagt ned ett selskap og bygd opp et nytt. Avisa som skulle følge den, har hatt de samme to redaktørene øverst hele veien. Bernt Lyngstad har vært ansvarlig redaktør siden nyttår 2012, etter tolv år som nyhetsredaktør. Petter Kalnes har vært nyhetsredaktør fra omtrent samme tid. To navn, i over et tiår.

Det er den samme perioden Spartas økonomi raknet, og de to som styrer klubben i dag, var ikke nykommere til krisa. Henning Svendsen satt i styret i forløperselskapet Sparta Sport AS allerede fra 2008, ble styreleder for selve idrettslaget i 2016 og daglig leder i 2019. Ole-Christian Vatvedt jr. ledet styret i Sport AS fra 2016, og overtok styret i idrettslaget da Sport AS ble avviklet rundt 2020. To menn, godt innenfor apparatet lenge før smellen kom.

Smellen kom i ledd. Egenkapitalen ble negativ for første gang i 2018. Sommeren 2020 ble Sparta Sport AS avviklet, og idrettslaget tapte 4,8 millioner på en fordring. Så fulgte poengtrekket i 2023, underskuddet på 4,6 millioner i 2024, kommunens krisepakke i 2025 og et nytt poengtrekk i 2026 (anken avvist 18. juni 2026). Gjennom hvert eneste ledd satt det samme redaktørbordet.

Figuren er ikke en anklage, men en observasjon. To navn øverst som aldri byttes ut, en klubbledelse som skifter og samler seg, og en økonomi som lurer fra krise til krise. Spørsmålet den reiser, er hva en så stabil vakt gjør med blikket.

Betyr lang fartstid at noe er galt? Nei, ikke i seg selv. Norske redaktører sitter lenge, og Redaktørforeningens undersøkelse fra 2025 viser et snitt på elleve år i sjefsstolen og tjueseks år i bransjen. Men «i bransjen» er hele yrkeslivet, på kryss av aviser. Det interessante spørsmålet er et annet: hvor lenge har den samme personen styrt nyhetene i Sarpsborg?

Svaret er lengre enn det først ser ut. Bernt Lyngstad har vært ansvarlig redaktør i fjorten år. Men han ledet nyhetsdesken som nyhetsredaktør fra 2000, rollen som til daglig avgjør hva som blir en sak. Til sammen har han sittet på toppen av SA-redaksjonen i tjueseks år sammenhengende. Petter Kalnes har vært nyhetsredaktør i fjorten av dem, en stilling som sjelden holdes så lenge. Som ansvarlig redaktør alene er fjorten år helt normalt. Som uavbrutt kontroll over én lokalavis’ nyhetsbilde er tjueseks år noe annet.

Tabellen viser hvem som har sittet lengst på topp i én norsk avis, og hvor Lyngstad havner i det bildet.

Poenget er heller ikke at de to har gjort noe ulovlig. Det er hva kombinasjonen gjør med blikket. Når den samme lille redaksjonen følger den samme lille kretsen rundt en klubb i over to tiår, forsvinner den distansen et redaktørskifte, en gransker utenfra eller en ny penn kunne gitt. Nærhet er ikke bare en svakhet. Den gir tilgang, lokalkunnskap og tillit. Men den har en pris. Det blir vanskeligere å være kritisk mot dem man møter igjen og igjen, og som man skal forholde seg til lenge etter at saken er publisert.

Bodahl-Johansen snakker ikke om Sparta. Han beskriver en mekanisme. Om den slo inn i Sarpsborg, avgjøres av hva som faktisk står på trykk. Og der gir graveprosjektets gjennomgang av dekningen et svar: gang på gang fikk klubbens versjon stå alene.

Legg de drøyt hundre redaksjonelle SA-sakene om Sparta-økonomien ved siden av hverandre, og noen trekk går igjen. Klubbens leder fører som regel ordet, mens forbundet og andre motstemmer blir stående i én setning. Jubelsakene kommer hyppigere enn de kritiske. Og enkeltsakene blir sjelden koblet til mønsteret de utgjør: gullprosjektet til 21 millioner ble dekket, krisepakken som kom rett før ble dekket, men ikke spørsmålet som binder dem.

Det tydeligste enkelteksempelet handler om halleie. I januar 2025 fikk Spartas daglige leder slå fast i avisa at klubben «betaler mest halleie av alle eliteserieklubber i Norge». Påstanden hadde fått stå i ulike former helt siden 2016, og var blitt et fast argument for lavere leie.

Fire måneder senere kom motbeviset. Kommunens egne tall viste at Sparta er blant dem som betaler minst, tredje lavest av seks eliteserieklubber. Bare Stjernen og Lillehammer betaler mindre. Avisa trykte også dette, men gjorde aldri undersøkelsen selv. «Nye tall som både Sparta selv og kommunen har hentet inn», skrev avisa. Klubben leverte påstanden, kommunen leverte motbeviset, og avisa refererte begge deler uten å etterprøve noen av dem. I ni år bar avisa en påstand den aldri kontrollerte, helt til kommunen la fasiten på bordet. Det er ikke lokalavisa som graver fram sannheten her, men kommunen. Avisa videreformidler.

Om mønsteret må koke ned til én setning, er det denne. I november 2025 hyllet nyhetsredaktør Petter Kalnes Spartas gullprosjekt til 21 millioner i en kommentar. Midtveis stilte han det eneste spørsmålet som teller: hvem betaler? Han visste ikke, ryktene hadde svirret, og så la han spørsmålet dødt.

Setningen falt to uker etter at Spartas 2024-regnskap kom med revisorvarsel om videre drift og et underskudd på 4,6 millioner. Kommunen hadde nettopp ettergitt gjeld for å unngå konkurs. Ankesaken om et nytt poengtrekk var ikke avgjort. I akkurat den situasjonen erklærer avisas nest øverste redaktør at det er likegyldig hvem som finansierer en satsing på titalls millioner.

Men Sparta er ikke et privat selskap uten bånd til fellesskapet, og det er nettopp pengene som er habilitetsspørsmålet. Når kommunen sletter klubbens gjeld med skattebetalernes penger, samtidig som anonyme givere fyller en krigskasse på titalls millioner, blir det avgjørende hvem giverne er. Sitter noen av dem også på den siden av bordet som lobber politikerne? Er noen av de samme personene i Spartas styre tjent med at kommunen fortsetter å betale? Det vet vi ikke. Og det er hele poenget. Å kalle det «likegyldig» er ikke å overse et lite spørsmål. Det er å vinke bort selve granskningen.

En granskning som bare så det belastende, ville vært en kampanje. SA har skrevet noen av de mest kritiske Sparta-sakene som finnes. Det er avisens egen journalistikk som har dokumentert mye av det denne granskningen bygger på. En av avisens journalister har gjennom flere år stått for de tøffe sakene: 40-årshistorikken om kommunale redningsoperasjoner, dekningen av kjempeunderskuddet i 2025, og videreformidlingen av kommunedirektørens kritiske vurderinger.

Det var også SA som lot kommunedirektørens egne tall komme på trykk – beregningen som viser at klubben med dagens overskuddsnivå vil bruke 65–70 år på å nå positiv egenkapital. Avisa har altså både den kritiske kapasiteten og kildetilgangen. Det er nettopp derfor mønsteret er påfallende: de hardeste sakene finnes, men de er unntaket, og de bæres i stor grad av enkeltpersoner i redaksjonen framfor av en gjennomgående linje.

Spørsmålene under ble sendt til Sarpsborg Arbeiderblads øverste redaksjonelle ledelse i mai 2026, med tilbud om å svare før publisering. Ansvarlig redaktør svarte at avisa ikke kunne bruke tilsvarsretten uten å vite hvem avsenderen er, og besvarte ikke innholdet. Spørsmålene gjengis fordi de tåler å stå ubesvart.

Et formelt tilsvar forutsetter en kjent, ansvarlig motpart. Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 og 4.15, om samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett, er bygd for navngitte medier med redaktøransvar. Et anonymt graveprosjekt faller utenfor det maskineriet, og en redaktør kan med rimelighet nekte å legitimere en anonym motpart med en formell tilsvarsrunde. Så langt holder innvendingen.

Men spørsmålene ber ikke redaktøren bruke tilsvarsretten. De ber ham gjøre rede for avisas egne redaksjonelle valg, og det kan en redaktør svare på uansett hvem som spør. Her ligger kjernen. Vær Varsom-plakatens punkt 1.4 slår fast at det er «pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Pressen regner altså selvgransking som en plikt, ikke en høflighet. En redaktør som ikke vil svare på spørsmål om sin egen rolle, stiller seg på tvers av den målestokken avisa har satt for seg selv. Og han bruker anonymiteten til den som spør, som grunn til å slippe.

Det er der troverdigheten lekker. Pressens makt kommer av at den er institusjonen som krever svar av andre, og som ikke godtar et «ingen kommentar» fra dem som forvalter fellesskapets penger. Når den samme institusjonen blir bedt om å svare for sin egen rolle i en slik sak, og lar være, tærer den på den autoriteten kravstillingen gir den. Pressen verner anonyme kilder som et nærmest hellig prinsipp, og handler på anonyme tips hele tiden. Å vegre seg mot å svare fordi den som spør er anonym, kler ikke en redaktør.

Den innvendingen rammer dette graveprosjektet også, og den fortjener et ærlig svar. Prosjektet er selv anonymt, men skjevheten er forsvarbar. Prosjektet har frivillig bundet seg til den samme presseetiske standarden, det gir klubben og de andre aktørene samtidig imøtegåelse før publisering, og det retter feil i åpen logg. Man ber altså avisa om å gjøre nettopp det avisas eget regelverk kaller en plikt, og holder seg til den selv. Anonymiteten verner den som spør. Den gjør ikke spørsmålene mindre legitime.

Tausheten beviser ingenting. Den gjør bare at et spørsmål om avisas egen rolle blir stående åpent, stilt etter avisas egne regler.