Sarpsborg kommune – hånden som alltid griper inn

I saksframlegget til formannskapssak 73/25 listet kommuneadministrasjonen selv opp hvordan den har grepet inn overfor klubben gjennom nesten tjue år. Dette er ikke en kritikers oppstilling, men kommunens egen dokumentasjon i et offentlig dokument.

Mønsteret er eldre enn listen. Da Sarpsborg Arbeiderblad i 2024 gikk gjennom historikken, strakk den seg over førti år: Sparta ble berget fra konkurs alt i 1986, da Tune kommune overtok ishallen. Idrettslaget ble så slått konkurs som det første i Norge i 1995, og fikk gjeld slettet i 2013 da kommunen kjøpte de ulovlig innbygde VIP-lokalene. Kommunens egen liste fra 2006 er bare siste kapittel i en mye lengre fortelling.

Listen er fortettet. Da formannskapet 23. januar 2025 vedtok den siste pakken, kom redningen knapt fire måneder etter at klubben hadde signert nedbetalingsavtalen fra september 2024, en avtale med en klausul om at brudd kunne føre til «utestengelse eller konkursbegjæring». Klausulen ble ikke håndhevet. Klubben ba i stedet om mer hjelp, og fikk den: ti av elleve i formannskapet stemte for, bare Rødt stemte mot.

Sitatet er talende, for det kom fra politikeren som samtidig presenterte den mest omfattende redningen. Kritikk og redning i samme åndedrag. Ordføreren beskrev senere avveiningen som omtrent «50–50» mellom hode og hjerte, en uvanlig åpen innrømmelse av at vedtaket ikke utelukkende hvilte på et faglig grunnlag.

Et tilbakevendende argument fra klubbens side har vært at halleien er urimelig høy. Daglig leder uttalte i januar 2025 at klubben «betaler mest halleie av alle eliteserieklubber i Norge», og i klubbens offisielle tilsvar samme dag het det at Sparta «er den klubben i Eliteserien som totalt sett betaler mest kommunal leie».

Da kommunen i juni 2025 la fram en samlet sammenligning av seks eliteserieklubbers totale kostnader til sin egen kommune, viste tallene noe annet. Sparta lå tredje lavest av seks.

Her må begge sider fram. Påstanden har et historisk rotfeste: i 2016/17-sesongen toppet Sparta faktisk lista med rundt 1,3 millioner kroner i kommunal leie, og daværende daglig leder mente klubben lå «over smertegrensen». Men siden den gang er kampavgiften halvert (2019), lagt om til en fast og forholdsvis lav årspris (2020), og fjernet helt med virkning fra 1.1.2025 mot at klubben overtar renholdet. Påstanden om å «betale mest» har overlevd lenge etter at tallene som en gang underbygde den, endret seg. Også ordføreren tok forbehold: han mente leien nok lå «helt oppi der», men ønsket «epler og epler»-sammenligninger før han ville slå det fast.

Hva koster det egentlig å holde isen i gang? Kommunens eget svar er nøkternt og oppsiktsvekkende på samme tid. For å dekke alle drifts- og kapitalkostnader gjennom brukerbetaling alene måtte prisen vært rundt 4 300 kroner per time. Voksne leietakere betalte i 2024–2025 i underkant av 1 500 kroner timen, altså omtrent en tredjedel av den reelle kostnaden. Sparta Amfi og Ungdomshallen koster samlet kommunen netto rundt 11 millioner kroner i året, og Spartas elitelag står for under ti prosent av brukstiden.

Det siste tallet er kommunedirektørens eget regnestykke, ført i pennen i saksframlegget til PS 73/25. Det kobler subsidien til klubbens underliggende økonomi, og det er her redningenes karakter trer fram.

I kommunens investeringsoversikt for 2024–2031, vedtatt som del av handlingsplanen 2024–2027, står det en enkelt linje under «Eiendom»: ny ishockeyhall, 400 millioner kroner, ført på 2031. Ingen forklarende tekst, ingen vedtatt byggestart. Hele beløpet ligger i det siste året i planperioden. Det er en plassholder i langsiktig planlegging, ikke et igangsatt prosjekt, og bystyret kan endre den i hver framtidige revisjon.

Likevel sier den noe om skala. En kommunal hallpost på 400 millioner er i en helt annen skala enn alt annet kommunen ellers bruker på is-idrett; til sammenligning er oppgraderingen av Sparta Amfi mot taklekkasjer på 15 millioner. Hallen er tenkt som en erstatning for Sparta Amfi, som er Norges eldste ishall fra 1963, nedslitt og dyr i drift, og den skal etter planen tjene bredden og de andre isidrettene. Spartas egen elite-ambisjon hører til et annet og privat spor. Den handler om en egen sentrumsarena, ikke om denne kommunale hallen. At kommunen likevel fører en post på 400 millioner inn i planen, sier noe om hvor langt det offentlige er villig til å strekke seg for is-idretten i byen.

Den samme tomta dukker opp i en mindre, men mer konkret sak. Sparta vil sette opp et tilbygg, «Holøs Gym», på et friområde kommunen eier ved Sparta Amfi, en parkeringsplass elleve ulike grupper bruker. Som grunneier har kommunen bare tilbudt en festeavtale på ti år, fordi tomta «må ses i sammenheng med fremtidig utvikling av en eventuell ny ishockeyarena i sentrum». Fradelingen er «forbundet med usikkerhet», bygget krever dispensasjon fra friområde-formålet, og direktør teknisk flagget selv at det kan være en «prinsipiell sak» når én klubb fester et område mange bruker. Eiendomsforvalteren stilte det kritiske spørsmålet rett ut: hvordan skal en klubb på nedbetalingsplan finansiere et nytt bygg og gjøre det lønnsomt? Regnskapssiden av Holøs Gym, gaven på 4,2 millioner som aldri ble til et bygg, er gjennomgått under Tallenes tale.

Kommunen er ikke bare en velgjører. Den er også klubbens utleier og kreditor, og i den rollen har dens egne dokumenter fanget opp varsellampene tidligere enn de fleste. I saksframlegget til PS 104/24 noterte kommunedirektøren at klubben i 2023 ikke hadde behandlet skattetrekksmidler i samsvar med skattebetalingsloven, og kalte det «alvorlige avvik». Det er en streng formulering fra en administrasjon som samtidig innstilte på å hjelpe.

Avtalene kommunen inngikk, var heller ikke uten vilkår. Nedbetalingsavtalene fra 2024 og 2025 påla klubben å sende revidert regnskap innen 30. april hvert år og styrereferater minst fire ganger årlig, og slo fast at brudd kunne føre til utestengelse eller konkursbegjæring. Da klubben brøt 2024-avtalen innen ti uker, ble den strengeste konsekvensen ikke utløst. I stedet kom en ny pakke.

Kommunen er ikke bare hånden som griper inn for å redde et regnskap, den er også grunnen til at tusenvis av barn i Sarpsborg har et sted å være. I sitt eget vedlegg til redningssaken i januar 2025 listet kommunen opp hva klubben gir tilbake: Timeout, der spillerne besøker syke barn på Sykehuset Østfold Kalnes hver tirsdag, over 400 barn og unge bare i sesongen 2024/25. Kompis, der spillere besøker alle femteklasser i Sarpsborg, tretti skoler og rundt 650 elever, med mobbing som tema. Spartas julaften for dem som ellers ville vært alene. Hockey for alle og Superlaget. Dette er ikke regnskapstall, men den delen av klubben kommunen mener er verdt å berge.

Ordføreren har vært tydelig på hvorfor kommunen strekker seg. Da han ble bedt om å kommentere kommunens linje overfor klubben, viste han til kommunens egen omtale av januarvedtaket og ønsket ikke å kommentere ut over den. Der står ordene hans.

Er det da klokt? Her deler forskningen seg langs en bestemt linje. En samfunnsøkonomisk analyse Vista Analyse gjorde for Norges idrettsforbund konkluderer at investering i idrettsanlegg er klart lønnsomt, men nettopp fordi anleggene gir bred deltakelse blant barn og unge. NIFs eget poeng er at «mangelen på idrettsanlegg er den største begrensningen for deltakelse i fysisk aktivitet blant barn og ungdom». Det forsvarer den delen av Spartas tilbud kommunen peker på.

Men de samme fagmiljøene er skeptiske til den andre enden. Idrettsøkonomene Harry Arne Solberg og Denis Becker ved NTNU Handelshøyskolen kaller store anlegg med overkapasitet «hvite elefanter». De koster mer i drift enn de gir tilbake, og den følelsesmessige verdien forveksles lett med økonomisk verdi. De peker også på et grunnproblem: beslutningstakere «kan bruke penger som de ikke selv må bidra med … disponere midler fra andre uten tilstrekkelig kontroll fra dem som faktisk eier midlene, som samfunnet og skattebetalerne». Det er en treffende beskrivelse av en hall til 400 millioner og en rekke redninger der regningen ender hos fellesskapet.

Forskningen sier altså verken ja eller nei til Sparta. Den skiller mellom bredde og elite. Kommunens støtte til barne- og ungdomsarbeidet står støtt på samfunnsøkonomien. Den gjentatte elite-redningen er det forskningen reiser spørsmål ved. Det er ikke et spørsmål om lovlighet, men om hvilke innbyggere pengene faktisk tjener.

Hvorfor sier kommunen ja, igjen og igjen? En del av svaret ligger i selve maskineriet. Idrettsforskningen har lenge pekt på at det er de organiserte idrettslagene som former hva som faktisk bygges lokalt, mens de som ikke er samlet i en sterk klubb, sjelden blir hørt. Professor emeritus Jan Ove Tangen ved Universitetet i Sørøst-Norge, som har forsket på idrett, politikk og anlegg i nesten tretti år, sier det skarpt.

Tangen peker samtidig på et paradoks: det offentlige bruker milliarder på den organiserte konkurranseidretten under mottoet «alle skal med», samtidig som deltakelsen i nettopp den organiserte idretten har gått ned, mens egenorganisert trening har gått opp. Pengene og bruken peker hver sin vei.

At krav fra nasjonalt hold kan drive fram store og kostbare haller, er ikke en påstand uten dekning. I doktoravhandlingen «Hall i Nord» viste Kolbjørn Rafoss hvordan Norges Fotballforbund fikk gjennomslag for et stort hallprosjekt ved å bygge et politisk nettverk av nasjonale, regionale og lokale aktører, «til tross for mye lokal motstand». Mekanismen kalte han «forvaltnings-korporatisme og parlaments-lobbyisme». Lisenskravene til en elitehall trekker i samme retning. De setter en standard ovenfra som den lokale prosessen må strekke seg etter, enten kommunen vil eller ikke.

Dilemmaet blir tydelig når man legger kommunens egne dokumenter ved siden av hverandre. På brukermøtet våren 2022 ba breddeklubbene om det helt nødvendige: flere garderober, en egen jentegarderobe, mer is. På den andre siden står kravene en hall i toppserien må møte, slik Sparta selv beskrev dem for kommunen noen uker før: forbundets og Elitehockeys kommende lisenskrav til kapasitet, omsetning og medieforhold.

Poenget er ikke at klubben er grådig. Kommunen er ingen skurk. Sparta Elites egen liste ba om mye av det samme som bredden: garderober, en egen damegarderobe, bedre fasiliteter for funksjonshemmede. Det som likevel løfter prislappen mot en elitehall, er kravene som følger med toppserien: tilskuertall, omsetning og mediefasiliteter. Kommunen velger gang på gang å strekke seg for å innfri begge deler, ofte uten å håndheve vilkårene den selv setter. Og i det regnestykket er det breddens behov som lettest blir utsatt, for de har sjelden en sterk stemme i rommet når de store beslutningene tas.