To kasser – én bærer tapet

Henning Svendsen nevnte tre klubber da han i november 2025 forklarte hva Sparta planla. Vålerenga. Storhamar. Stavanger. «Det er disse modellene vi følger», sa han til Sarpsborg Arbeiderblad den 15. november. Modellen han beskriver har et teknisk navn: dualmodellen. Et idrettslag og et aksjeselskap opererer parallelt. Laget beholder lisensen. Selskapet henter kapitalen. Mellom dem er det et vanntett skott.

Loven er ikke tvetydig på hva det skottet innebærer.

Bestemmelsen setter to krav. Det første: idrettslagets høyeste organ, altså årsmøtet, må gi forhåndsgodkjenning. Det andre: særforbundet, her NIHF, må godkjenne samarbeidsavtalen. Begge kravene skal oppfylles før samarbeidet starter.

Selve konstruksjonen er ikke ny. Rosenborg åpnet den nordiske porten i 1987, da klubben fikk godkjenning til å opprette et kommersielt selskap. Viking fulgte ett år etter. Kongsvinger fulgte, og Molde kom til i 1992 med investorene Røkke og Gjelsten og fotballederen Sondre Kåfjord. NIF fastsatte retningslinjer i 1998 og reviderte dem i 2004. Fra Idrettstinget 2011 ble ordningen forankret direkte i NIFs lov. Fotballforbundet tok konstruksjonen raskt i bruk. Norsk ishockey kom langt senere.

Lise Klaveness, president i Norges Fotballforbund, har beskrevet modellen som noe man holder fast ved «i mangel av bedre alternativer». Det er ikke et entusiastisk skussmål, det er et kompromiss.

Jussprofessor Gunnar-Martin Kjenner brukte sterkere ord. «Et stille statskupp», sa han til Aftenposten i mai 2018. Bak den skarpe formuleringen ligger en reell problemstilling: når kapital og beslutningsmakt nærmer seg hverandre, hvem vinner til slutt? Idrettssosiologen Arve Hjelseth ved NTNU har i lengre tid pekt på at konstruksjonen er strukturelt sårbar, ikke fordi den er ulovlig i utgangspunktet, men fordi den forutsetter at skottet er reelt og ikke bare formelt.

Forbundet la ikke skjul på spenningen. I NFF-styrets eget forslag til Fotballtinget i 2019 het det at oppgaven er å sikre «et regelverk som ivaretar klubbenes interesse på best mulig måte samtidig som en gjør det interessant å investere i vår idrett». Idrettsjuristen Kjenner gikk lengst, i Josimar i 2022: dualmodellen «slik den praktiseres, er i strid med både ordlyden og intensjonen i NIFs lov». Fotballtinget 2025 stemte 187 mot 168 for å «verne om den norske modellen». En tett votering. Sondre Kåfjord, en av arkitektene bak dualmodellen, oppsummerte: «Med en så klar formulering så er dørene stengt.»

Spenningen i modellen er altså godt dokumentert. Det er rammen Spartas konstruksjon vurderes mot.

I teorien beskytter loven skottet. I praksis oppstår snarveiene der de ansatte på begge sider er de samme menneskene, og der uklarheten om myndighet ikke er adressert i avtalene.

Kontrollvakuumet oppstår gjerne der personalunioner gjør det utydelig hvem som bestemmer hva. Når daglig leder eller trener sitter i begge rom, er det et åpent spørsmål om de handler på vegne av idrettslaget eller selskapet. Om den de snakker med, vet forskjellen.

Vålerenga Ishockey er den nærmeste referansen for en dualmodell i norsk hockey. Vålerenga Ishockey AS ble stiftet 1. februar 2018. Investorene kom raskt inn. Den kommersielle konstruksjonen ble tung, og i 2022 mobiliserte Klanen, supporterorganisasjonen, da retningslinjene for sportslige avgjørelser ble utydelige. Etter forhandlinger fikk foreningen tilbake klarere rammer for sportslig styring.

Av de tre klubbene Svendsen viste til, er VIF den mest talende referansen. Ikke fordi konstruksjonen er ren, men fordi den ble testet og justert. Skottet er ryddet der det betyr mest sportslig. Ingen aktive spillere eller trenere sitter i AS-styret, og forretningsmiljøet styrer den kommersielle siden. Helt rent på personnivå er det likevel ikke. Foreningens styreleder sitter også i AS-styret, og daglig leder er den samme begge steder. Broen mellom rommene er administrativ, ikke sportslig. Nettopp der skiller Vålerenga seg fra Sparta.

De fire klubbene har valgt ulike konstruksjoner. Tre av dem er registrert og verifiserbare i Brønnøysundregistrene. Den fjerde er ennå ikke registrert.

Daglig leder Svendsen og styreleder Vatvedt jr. sitter begge i styret for Gull-AS, samtidig som de leder klubben selskapet skal finansiere. Vålerenga har også en personkobling mellom rommene. Foreningslederen sitter i AS-styret, og daglig leder er felles. Forskjellen er hvem broen går mellom. Hos Vålerenga er den administrativ. Hos Sparta sitter både daglig leder og styreleder i selskapet, og de tre siste plassene gjør forskjellen tydelig: der sitter aktive spillere og en assistenttrener.

Klubbens egen leder beskriver skillet i klartekst. «Vi satser med millioner på den ene siden og sliter med å få det til å gå rundt likviditetsmessig på den andre siden […] dette er atskilt fra hverandre», sa Henning Svendsen til Sarpsborg Arbeiderblad 19. juni 2026. To kasser, i daglig leders egen munn: den ene bærer satsingen, den andre bærer driften og tapet.

Jonas Holøs, Sten Gunnar Jørgensen og Maksims Ponomarenko er aktive i idrettslaget. Trener, assistenttrener, kaptein og aktiv spiller. At de tre sitter i AS-styret betyr at folk ansatt i og aktive for idrettslaget tar beslutninger om ressursbruk og satsing i selskapet, og at disse beslutningene gjelder arbeidsbetingelsene til de samme menneskene.

NIFs lov regulerer habilitet i idretten. Reglene gjør blant annet et styremedlem eller en med ledende stilling inhabil i saker der en juridisk person vedkommende er knyttet til, er part. Aksjeloven setter en liknende, men høyere terskel for aksjeselskapets eget styre («fremtredende personlig eller økonomisk særinteresse»). Når trenerne og kapteinen er ansatt i laget som AS-et er satt til å finansiere, reiser konstruksjonen spørsmål som klubben og forbundet bør svare på.

Champions Circle legger til en dimensjon. SA omtalte modellen slik at styreplass tilbys dem som investerer et syvsifret beløp. Styret er ennå ikke fullsatt. Hva skjer med sammensetningen når alle plassene er fylt opp av investorer? Spørsmålet er ikke stilt offentlig av Sparta eller NIHF.

Et siste spørsmål gjelder selve konstruksjonens soliditet. Dersom Gull-AS ikke klarer å hente den annonserte kapitalen, eller en stor investor trekker seg midt i en sesong: hva er konsekvensene for idrettslagets elitelisens og sesongavvikling? NIHFs klubblisensreglement vurderer klubb og selskap samlet for lisens og lar forbundet sanksjonere klubben, også med tap av lisens, dersom det samarbeidende selskapet går konkurs. Den koblingsrisikoen mellom et uregistrert selskap og lisenshaveren er ikke drøftet offentlig.

Dualmodellen stiller ett spørsmål før alle andre: hvem bærer tapet? På papiret er svaret idrettslaget. Det beholder lisensen, den sportslige styringen og underskuddet. Men idrettslaget har gått med negativ egenkapital seks år på rad. Det skulle vært tømt for lengst.

Det er det ikke. Grunnen står i kommunens egne dokumenter.

Sarpsborg kommune eier grunnen under hele virksomheten, både Sparta Amfi og tomta det nye tilbygget skal reises på. Da klubben i 2024 ikke greide å betale halleie og istid, gjorde kommunen det utestående om til et rentebærende lån på 1,5 millioner (PS 104/24). I januar 2025 slettet formannskapet 0,6 millioner i gjeld og la på et tilskudd på 0,2 millioner (PS 10/25). Et halvår senere fjernet det kampavgiften på 353 000 kroner i året mot at klubben overtok renhold (PS 73/25). Fire grep, alle dokumentert, alle dekket av fellesskapet.

Her er det lett å trå feil, så vi sier det presist. Sparta betaler ikke mest. Kommunens egen sammenligning setter klubben tredje lavest av seks eliteklubber. Og kommunen er ingen ren velgjører: som utleier har den sitt eget vedlikeholdsetterslep, med lekk tak som rammer billettsalget direkte. Poenget er ikke at Sparta får en særbehandling ingen andre får. Poenget er hvor tapet havner.

For det er her dualmodellen viser seg. Det vanntette skottet skal verne idrettslaget mot selskapet. I praksis verner det ambisjonen, for de annonserte 32 millionene ligger trygt i Gull-AS, mens tapet siver den andre veien: ut av idrettslaget og over på kommunekassa. Gullet ligger i selskapet. Regningen deles med fellesskapet.

Hva kommunen har lagt inn år for år, og hva det betyr for innbyggerne, står på Hvem betaler prisen?