Spartas egen sjef ledet selskapet som forhandlet ned reglene Sparta brøt

Stolleken stopper ikke på klubbnivå. Den samme Henning Svendsen som var daglig leder i Sparta gjennom hele krisa, satt samtidig som styreleder i Norsk Topphockey – aksjeselskapet de ti EHL-klubbene eier og styrer ligaen gjennom, og som sammen med forbundet eier ligaselskapet Elitehockey AS. Han hadde en stol på hver side av bordet: én i klubben som ble sanksjonert, én i organet som forhandler reglene.

Det begynte våren 2021. Da ble Spartas daglige leder valgt til styreleder i Norsk Topphockey, og han la ikke skjul på ambisjonene. Han skulle utvikle ligaproduktet, og pekte selv på at NTH nå skulle bidra til å opprette et nytt selskap, Elitehockey AS, eid 50/50 av forbundet og klubbene. Sagt i 2021 var det en gladsak om en lokal leder på vei opp. Lest i lys av det som fulgte, er det startskuddet for dobbeltrollen.

Tidslinjen viser to ting på én gang. Den øverste stolen, styrelederen i NTH og Elitehockey AS, var Svendsens fra 2021 til november 2024. Den nederste, daglig leder i Sparta, var hans hele veien. I de tre og et halvt årene de overlapper, var lederen for klubbenes felles organ den samme mannen som var daglig leder i den klubben forbundet sanksjonerte hardest.

Og reglene ble forhandlet. Våren 2024 skjerpet forbundet klubblisensreglementet: egenkapitalkravet ble løftet til 20 prosent og sanksjonssøylen med poengtrekk innført, etter de prosessene NIHFs lov krever. Så ba NTH forbundet «pause» implementeringen. Forbundsstyret aksepterte 16. desember 2024, men selve pause-vedtaket ble fattet uten den lovpålagte høringen, noe forbundets egen visepresident og KLU-leder protokollerte i ettertid.

Den varige endringen kom 28. april 2025 (sak 11/87), denne gangen med tre ukers høring: «det var særlig sanksjonssøylen (poengtrekk) og egenkapitalkravet (20 %) som ble vurdert som lite tilpasset», og kravet til egenkapital ble «justert til 0». Fra tjue prosent til null, nettopp de to kravene Sparta gjentatte ganger hadde brutt.

Presiseringene hører med. Det varige reglementsvedtaket i april 2025 ble ledet av Øverland, ikke Svendsen, og fulgte loven; klubbene har dessuten full rett til å reforhandle sitt eget regelverk. Men det kritikkverdige står igjen: pause-vedtaket i desember ble fattet uten lovpålagt høring, og organet som drev presset fram ble gjennom hele oppbyggingen ledet av daglig leder i den klubben reglene rammet hardest. Hvordan dobbeltrollen spilte inn da forbundet håndterte amnestiet, høringsbruddet og kontrollutvalget som tidde, er gjennomgått i Rollekonfliktene strekker seg til forbundet.

Det avgjørende er ikke om noen tjente penger på det. Habilitetsreglene i norsk idrett, NIFs lov § 2-8, krever at tillitsvalgte er objektive og upartiske, og at man ikke skal ha verv som gir innflytelse eller informasjon til fordel for én organisasjon. Kjernen er tillit: at den som styrer reglene, ikke samtidig sitter på den andre siden av bordet. Selv uten bevis for egeninteresse svekkes tilliten når rollene smelter sammen.

Forskningen på idrettsstyring beskriver mekanismen presist. Forbund og ligaer har en dobbeltrolle: de skal både regulere sporten og tjene penger på den. Når klubbene styrer organet som lager reglene, tenderer beslutningene mot klubbenes egeninteresse framfor helheten, og konflikten oppstår, som litteraturen påpeker, selv om det enkelte styremedlem ikke får personlig vinning.

Den samme diagnosen stilles internasjonalt. Forsker Joshua McLeod ved Deakin University skriver at ligastyringens strukturer «ofte gir opphav til interessekonflikter», og peker på flere uavhengige styremedlemmer som botemiddel.

England er det klareste eksemplet på hva man kan gjøre med problemet. Etter en rekke klubbkollapser og det mislykkede forsøket på en lukket Super League, satte regjeringen ned en uavhengig gjennomgang ledet av Dame Tracey Crouch – den såkalte «fan-led review». Konklusjonen var at klubbene er samfunnsverdier som selvreguleringen ikke hadde klart å verne.

Resultatet ble Football Governance Act 2025, vedtatt 21. juli 2025. Loven oppretter en uavhengig, statlig fotballregulator med makt til å lisensiere klubber, stille krav til økonomisk bærekraft og prøve eiernes egnethet, myndighet som tidligere lå hos sporten selv.

Norge trenger ikke kopiere England. Det er retningen som teller: andre land beveger seg bort fra selvregulering og mot uavhengig tilsyn, fordi de samme svakhetene gjentar seg. Og NIHF strakk selv hånda mot det samme da det ba om en «uavhengig» styreleder.

Den klubbstyrte modellen er ingen norsk særegenhet. At klubbene eier og styrer ligaselskapet er nordisk norm. Men nettopp derfor er den innebygde interessekonflikten dokumentert og debattert også hos nabolandene, med tre ulike utfall. Til sammenligning teller den norske toppligaen (EHL) ti klubber, med 476 136 tilskuere i grunnserien 2025/26 (snitt 2 114 per kamp, ny tilskuerrekord).

Tre land, samme grunnstruktur. Og likevel tre forskjellige svar. Danmark står, som Norge, uten en uavhengig ankeinstans. Finland lot klubblederne styre helt til konkurransemyndigheten grep inn. Bare Sverige har bygd et reelt vern mot at de regulerte styrer reglene. Norge har ingen av delene, og har i tillegg lagt forbundet inn som medeier i ligaselskapet. Av de fire landene er rolledelingen i Sparta svakest.