Regelen som skulle redde klubbene, ble den som felte Sparta

En idrettsklubb skal ha positiv egenkapital. Har den ikke det, settes den på en handlingsplan, og klarer den ikke å rette opp innen fristen, kommer poengtrekk og til slutt tap av lisens. Slik er hovedregelen i ishockeyens klubblisensreglement.

Men de færreste norske klubbene tjener penger. De holdes flytende av velgjørere: folk og bedrifter som låner dem penger. For at en klubb i den situasjonen ikke skulle bli straffet for noe den ikke kunne unngå, åpnet forbundet i 2017 for at et ansvarlig lån kan telle som egenkapital. Et lån som dekker hullet, regnes da som om det var klubbens egne penger.

Her ligger klemma for klubbene. Et lån teller bare som egenkapital hvis det er låst inne: hvis den som lånte ut pengene ikke kan trekke dem tilbake. Derfor krevde forbundet at retten til å gjøre lånet om til egenkapital skulle ligge hos forbundet selv, ikke hos långiveren. Spartas lån på 3,5 millioner manglet nettopp dette. Långiveren beholdt kontrollen. Da talte ikke lånet som egenkapital, egenkapitalen forble negativ, og poengtrekket fulgte.

Resten av graveprosjektet handler om hvorfor forbundet valgte å bygge regelen slik, om den er rimelig eller urimelig, og om hvorfor akkurat Sparta gikk i fella to ganger.

Bakgrunnen var en konkret klubb i knipe. Vålerenga sto ved utgangen av 2016 med negativ egenkapital i regnskapet. Klubben hadde skaffet et ansvarlig lån som i praksis dekket hele hullet. Pengene var der, klubben var i realiteten berget. Men reglene den gangen lot ikke et lån telle som egenkapital. På papiret sto klubben derfor fortsatt med minus, ble behandlet som om redningspengene ikke fantes, og fikk både gebyr og krav om handlingsplan.

Forbundet så det urimelige selv. I saksframlegget står det rett ut at hadde man likestilt ansvarlig lån med egenkapital, ville Vålerenga og flere andre klubber «pr 31.12.2016 fått godkjent score, ingen bot samt sluppet kravet om handlingsplan». Den eneste veien ut forbundet pekte på, var å gjøre lånet om til egenkapital. «Dette må konverteres til Egenkapital for at ilagt gebyr frafalles», het det fra forbundet i juni 2017. (se protokollen.) Forbundet ville altså ha lånet konvertert. Men det kunne ikke kreve det: en konvertering avhenger av at långiveren sier ja, og det kunne verken klubben eller forbundet bestemme. Gebyret mot Vålerenga ble stående. Det var nettopp denne avmakten som førte fram til regelen senere samme år: forbundet ville ha konverteringen, men manglet et redskap til å tvinge den igjennom.

Regelen kom som en håndsrekning. Klubblisensutvalget la fram fem nøkterne vilkår for når et ansvarlig lån kan likestilles med egenkapital. De handler alle om det samme: at pengene faktisk er låst inne i klubben.

Men oppå disse fem vilkårene la forbundsstyret til en setning som ikke kom fra utvalget. Den lød, ordrett:

En call opsjon er rett og slett en rett til å kreve noe gjort om. Her ga forbundet seg selv akkurat det redskapet det hadde manglet i Vålerenga-saken: retten til å tvinge et lån over til egenkapital, uten å være avhengig av at långiveren sa ja. Det er denne ene setningen Sparta ikke klarte å oppfylle ni år senere.

Men i 2017 var den foreløpig bare et ønske fra forbundsstyret. Selve regelen om at et ansvarlig lån kan telle som egenkapital ble vedtatt inn i klubblisensreglementet våren 2018; ifølge forbundets egen endringspresentasjon var konverteringsretten da ikke med. Call opsjonen sto først ordrett i reglementets § 7.2 etter revisjonen i mai 2019, og kom inn gjennom den årlige reglementsrulleringen, vedtatt samlet uten et eget vedtakspunkt.

Og det interessante er hva som ikke står: det finnes ingen begrunnelse i protokollen for hvorfor retten skulle ligge hos forbundet og ikke hos långiveren. Ingen drøfting, ingen avveining. De fire andre protokollene fra 2017 sier heller ingenting mer. Vilkåret er der, men resonnementet bak det er ikke nedtegnet. (se hele FS-sak 4/18.)

Saken sier likevel noe om problemet den skulle løse. Klubbene er, med forbundets egne ord, «svært avhengige av «velgjørere» som gjerne stiller ansvarlige lån, men som ikke ønsker å konvertere lån til egenkapital før de må».

Grunnen er som regel skatt: så lenge det er et lån, kan långiveren føre et tap til fradrag hvis klubben ikke betaler. Gjøres lånet om til egenkapital, forsvinner den muligheten. Långiverne har altså en god grunn til å holde på lånet som lån. Og hvis konverteringsretten lå hos dem, ville den nesten aldri bli brukt. Legges den hos forbundet, kan forbundet tvinge den gjennom.

Det er lett å lese kontrollvilkåret som en maktdemonstrasjon fra forbundet. Men det finnes en solid faglig grunn til at retten må ligge hos forbundet, og den fortjener å bli forklart skikkelig, for den er den sterkeste innvendingen mot vinkelen i dette graveprosjektet.

Grensen mellom gjeld og egenkapital er ikke et spørsmål om hva noe kalles, men om hvem som bestemmer over pengene. Den internasjonale regnskapsstandarden sier det enkelt: er det en plikt til å betale tilbake, er det gjeld. Ligger valget om å konvertere hos klubben selv eller hos forbundet, trekker det mot egenkapital. Ligger valget hos den som lånte ut, slik at han når som helst kan kreve pengene sine, er det gjeld, uansett hva avtalen kaller det.

Tenk gjennom hva det betyr i praksis. Hvis långiveren beholder konverteringsretten, beholder han også en vei ut. Han kan la være å konvertere, og i stedet kreve lånet tilbake. Da står klubben fortsatt med en reell betalingsplikt, og «egenkapitalen» var en fiksjon som kunne forsvinne på långiverens kommando. Legges retten derimot hos forbundet, er klubben avskåret fra å bli avkrevd pengene. Kapitalen er låst inne og fungerer som en støtpute mot kreditorene, akkurat slik egenkapital skal.

Det samme prinsippet finnes i fotballens regelverk og i europeisk klubbøkonomi ellers. En eiers eller en velgjørers lån teller bare som egenkapital når det er etterstilt, uten pant, avdragsfritt i flere år og ikke kan kreves tilbake. Forbundets vilkår er altså en korrekt bruk av skillet mellom gjeld og egenkapital, ikke et innfall. Hadde det ikke vært der, kunne en klubb pyntet egenkapitalen med et lån som långiveren i virkeligheten kunne trekke når som helst. Det ville vært en åpning, ikke en sikkerhet.

Sparta hadde brukt ansvarlige lån før, i mindre format, og fått dem godkjent. Sommeren 2025 kom et nytt og større lån på 3,5 millioner inn i bildet, ment å dekke den negative egenkapitalen. Forbundet stilte ett krav for å godta det: avtalen måtte følge forbundets egen mal. To paragrafer skilte seg ut. (se NIHFs mal for ansvarlig lån.)

Malen har navngitte ledd. To av dem er kjernen. § 2 «Lånet» låser pengene inne: lånet skal stå tilbake for all annen gjeld, långiveren skal ikke ha pant eller sikkerhet, og det skal være avdragsfritt i minst to år. § 7 «Call Opsjon» er kontrollen: «I tråd med Klubblisensreglementet §7.2, kan Norges Ishockeyforbund ved behov kreve lånet konvertert til Egenkapital.» Det var disse to Sparta ble bedt om å rette inn, og som klubben ikke endret.

Hva avviket konkret besto i, har klubben selv forklart. Da Sparta anket poengtrekket, beskrev daglig leder Henning Svendsen kjernen i striden:

Der ligger hele saken, i én setning. Spartas lån kunne konverteres til egenkapital, men bare hvis långiveren sa ja. Forbundet kunne ikke kreve det på egen hånd, slik malens call opsjon forutsetter. Konverteringsretten lå altså hos långiveren, ikke hos forbundet. Lånet havnet på venstre side av streken i figuren over, og talte derfor ikke som egenkapital.

Og Svendsens eget forsvar er 2017-spenningen i klartekst. Han sier at det er «kommersielt realistisk» at långiveren må samtykke. Han har rett i at det er vanlig. En ekte ekstern investor gir sjelden fra seg den retten. Men det er nettopp derfor lånet ikke teller som egenkapital. Den finansieringsformen som er realistisk for en velgjører, er akkurat den regelen avviser. Anken nådde ikke fram: ankeutvalget i NIHF avviste den 18. juni 2026, og poengtrekket står.

Spørsmålet melder seg: hvem låner bort 3,5 millioner uten sikkerhet, men insisterer på å beholde kontrollen over om lånet konverteres? Det er faktisk logisk. Sparta har lite å pantsette: driftstilbehør, varelager og fordringer er allerede stilt som sikkerhet for bankgjelden. En velgjører som vil støtte klubben, tar ofte risikoen uten pant uansett, fordi det ikke er noe godt å feste pant i. Men å gi fra seg konverteringskontrollen er noe helt annet. Beholder han samtykkeretten, kan han la lånet forbli et lån, som i det minste i teorien kan betales tilbake, og som ved tap gir skattefradrag. Kontrollen er långiverens sikkerhet i stedet for pant. Det er rasjonelt. Og det er akkurat derfor det kolliderer med en regel hvis hele formål er å ta den kontrollen fra ham.

Forbundet ville ikke godta avviket. Klubblisensutvalget begrunnet det slik:

Konsekvensen ble stavet ut i samme møte: endrer ikke klubben de to paragrafene til malen, «vil dette resultere i at lånet ikke betraktes som et ansvarlig lån. Det vil si at lånet ikke likestilles med Egenkapital pr 31.12.2025». Sparta endret ikke paragrafene. Lånet talte ikke som egenkapital. Egenkapitalen forble negativ. Poengtrekket fulgte. Det er hele mekanismen, helt ned til avtalens to paragrafer.

Sparta er trukket poeng to ganger under den samme regelen: først foran 2023/24-sesongen, så foran 2026/27. Det er fristende å si «samme felle to ganger», og på regelnivå stemmer det: begge gangene handlet det om egenkapitalkravet og det ansvarlige lånet. Men det konkrete feilgrepet var ulikt.

I 2023 manglet papirene. I 2026 var papirene feil. To ulike snubletråder under den samme paragrafen. Det nyanserer bildet. Dette er ikke én klønete tabbe gjentatt, men to forskjellige måter å gå i den samme fella på. Og begge ganger var utfallet det samme: lånet talte ikke som egenkapital, og poengtrekket fulgte.

Er det norske kravet strengt? Den beste målestokken er nabolandene, som driver samme idrett med samme type klubber og samme type velgjørere. Vi har lest reglene i Danmark, Sverige og Finland mot primærkildene. Konklusjonen er tydelig: kravet om at forbundet – ikke långiveren – må ha konverteringsretten, finnes bare i Norge.

Danmark godtar samme type lån med ett eneste vilkår: at det er minst tolv måneder igjen før forfall. Finland slår uttrykkelig fast det motsatte av Norge. Et etterstilt kapitallån teller som egenkapital uten noe kontrollvilkår. Sverige regulerer ikke ansvarlige lån i det hele tatt i lisensreglene. Det er bare i Norge at retten til å konvertere må ligge hos forbundet for at lånet skal telle.

Det betyr ikke at det norske systemet er strengest på alle felt. På selve egenkapitalkravet er Sverige faktisk hardere: fem prosent av omsetningen er et høyere krav enn norsk «positiv egenkapital», som bare betyr å gå i null. Og der Sverige jevnlig rykker klubber ned for brutt økonomi, særlig i de lavere divisjonene, har Norge holdt samarbeidsvillige klubber i live i årevis. Sparta selv satt på handlingsplan med negativ egenkapital i mer enn tre år og beholdt lisensen hele veien.

Fella er altså ikke at Norge har et gjennomgående hardt regime, men at landet har én særegenhet som fanget klubben: kravet om forbundets konverteringsrett. Ellers er systemet mildt håndhevet. Det er en mer presis vinkel enn «strengest i Norden», og en sterkere.

Det ærlige svaret er at det ikke finnes en skurk her. Begge sider gir mening på én gang.

Forbundet håndhever regelen for å hjelpe, både klubbene og ligaen. Kontrollvilkåret er en korrekt bruk av skillet mellom gjeld og egenkapital. Uten det kunne en klubb pyntet egenkapitalen med et lån långiveren i praksis kunne trekke tilbake: en åpning, ikke en sikkerhet. Når forbundet holder fast ved malen, er det for å hindre at klubber drives videre for kreditorenes regning, og for å beskytte de andre lagene mot at egenkapital blir et tomt tall. Det er et legitimt formål.

Men regelen har en pris, og den bæres av klubbene. Velgjørerne som norske klubber er helt avhengige av, har en reell grunn til å beholde lånet som lån, og da kan det ikke telle som egenkapital. Regelen treffer dermed den vanligste finansieringsformen klubbene faktisk har. En klubb med en eier som vil gi bort penger, går klar. En klubb med en långiver som vil ha dem tilbake, faller igjennom. Det er her fella ligger: ikke i en vond hensikt fra forbundet, men i kollisjonen mellom regelen og virkeligheten klubbene finansierer seg i.

Det eneste det er rimelig å spørre forbundet om, er ikke motivet, men strengheten. Vilkåret er strengere enn i noe naboland, og det ble lagt til uten en eneste nedtegnet begrunnelse. Er det da strengere enn det trenger å være?

At en regelendring skal være forankret og utredet før den vedtas, er ingen streng standard. Idrettsjurist Gunnar-Martin Kjenner formulerte normen da Norges Fotballforbund i 2015 ville endre idrettens lover uten nok forankring: «Forslag som fremmes på Idrettstinget skal være skikkelig forankret i organisasjonen som fremmer forslaget. Det er alminnelig, god foreningsskikk.» Hallgeir Gammelsæter, rektor ved Høgskolen i Molde, la til at «det vil vel være naturlig at konsekvensene av slike endringer utredes og diskuteres før den vedtas». Et vilkår strengere enn i noe naboland, lagt til uten et ord til begrunnelse, lever ikke opp til den normen.

Da forbundet foran 2026/27-sesongen trakk både Lillehammer og Sparta tre poeng, forklarte lederen for Klubblisensutvalget hvorfor. Svaret hennes fanger hele paradokset:

Stopp her. «En veldig god jobb» er en sjenerøs beskrivelse av en klubb som har hatt negativ egenkapital år etter år, og som ved siste avlagte regnskap sto nesten sju millioner i minus. I 2024 måtte klubben i tillegg ta inn en feilperiodisering på 3,8 millioner som hadde latt de foregående årene se bedre ut enn de var. Etter forbundets eget måltall er dette ikke en sunn økonomi.

Det mest velvillige svaret er at rosen gjelder innsatsen siste år. Klubben snudde et underskudd til et lite overskudd, og det er en reell forbedring. Men lisensutvalgets oppgave er å bedømme økonomien, ikke innsatsviljen. Og det er noe upassende ved at den som skal føre tilsyn, gir «en veldig god jobb»-attest til en klubb som nettopp har måttet bokføre 3,8 millioner i forsinkede kostnader og fortsatt står dypt i minus.

«En veldig god jobb» og et poengtrekk er ikke en selvmotsigelse. Men rosen bør ikke jevnes ut til en vennlig formulering. Er den dekkende for en klubb som fortsatt står dypt i minus, eller er den en mild innpakning rundt en beskjed som egentlig er hard?

Ingen av spørsmålene forutsetter vond vilje, verken hos forbundet eller hos klubben. Regelen ble laget for å hjelpe, og den hjelper fortsatt klubber som ligner Vålerenga anno 2016. Men den samme regelen har en kant, og Sparta gikk på den to ganger. Første gang fordi dokumentasjonen på lånet kom for sent. Andre gang fordi nøkkelen til pengene lå hos långiveren og ikke hos forbundet. Samme paragraf, to ulike snubletråder. Og begge ganger ble utfallet poengtrekk.